MEN MED tanke på at norske manus ofte er flate og endimensjonale, er det stilig at manusforfatterne Endre Lund Eriksen og Gunnar Hammer vil flere ting på en gang. Samtidig er ambisjonen deres ytterst krevende. Det balanseres på stram line mellom fantasi og ubehagelig realisme.
På ett plan får vi historien om Svein, to venner og tre kjælerotter som skal feriere hos hovedpersonens bestemor. Men hun havner raskt på gamlehjem på grunn av økende senilitet. Det liker barna dårlig.
PÅ ET ANNET plan, sett med 11-12-åringers øyne, utvikles en bisarr grøsser der bestyrerdama på hjemmet forvandles til et utenomjordisk vesen som dreper gamlingene. Tenk det!
Sjelden har man vel i en familiefilm sett begravelsesbilene så synlige som her. Heksa i eventyret ser sannelig ut som hun suger sjeler ut av pasientene.
Når sammenkoblingen av de to planene ikke blir pinlig grotesk, skyldes det Rut Tellefsen i rollen som bestemora. Hun har utforskertrang og glimt i øynene, selvironi rundt egen glemsel og masse galskap. Slik blir hun det fjerde barnet i gjengen.
REGISSØR Vibeke Ringen lykkes i å skape varme, ikke stakkarslighet, rundt portrettet av en gammel dame. De tre rottene er dessuten tause aktører som gir liv til scener der barneskuespillerne alene ville strevd med å holde storyen gående.
Der det svikter noe, er når klimaks nås. Så mange tråder skal tvinnes til én at rytmen glipper når bestemor, barn, rotter, ufo-jegere, sykehjemspersonale og slemme fettere skal falle på plass på jorda, i himmelen og midt imellom.
Men bevares, visst går det an for hele familien å glede seg over «Svein og rotta og UFO-mysteriet». Bare man ikke forventer for mye om ufoer.
kristin.aalen@aftenbladet.no