Men også den tværer seg til og klarer i likhet med åttitallet så vidt å rullestole (stolrulle?) seg ferdig.
Henvisningen til åttitallet er logisk fordi Hugh Grant på en måte spiller han andre i Wham!. Verden har beveget seg til 2007, og den egentlig glemte popstjerna svinger hoftene virkningsfullt for kvinner som var unge i 1985 på steder som Indre Vågen Amfi og Kiosk. Grant er for øyeblikket akkurat gammel nok til å bli fotballtrener, og håret hans ser ut som om han var invitert til et Dorthe Skappel-show for vellykka karriere-homser. Men den bevegelige briten kan spille film og er fremdeles den mest vellykka av de trente snakke-klønene. Derfor kler han Drew Barrymore. Hun er femten år yngre, men i hippie-light-klær ser hun på en måte tidløs ut på samme måte som Tingeling. Barrymore har alltid vært en av de mest uferdige skuespillerne i verden, men hun er det på en sjarmerende måte (som Woody Allen).
Hun kommer inn i pop-klenodiets liv som plantevannerske da han skal forsøke å skrive en sjelfull sang for Britney-bimboen Cora, som spilles med en slags millennisk inferno-innsikt av Haley Bennett, som er mellom 11 og 31 år og veier mindre enn januarskrei. Det har seg sånn at Barrymore blander seg borti teksten, og før vi vet ordet av det, sitter det nusselige pratsomhets-paret der og lager musikk sammen. Stor trivelighet oppstår.
Men regissør-skribent Marc Lawrence burde vært en straffa mann uten permisjons-tillatelse, for han skrev «Miss Undercover», både én og to. Og han fortaper filmen i en langsiktig lammelse som er seig som snegleslim. Og selv om slutten er søt, har manuset for lengst mista oss til en skuffa likegyldighet som egentlig vil ha hevn. Det er sjelden man ser noe som så opplagt burde ha blitt bra, men klarte å unngå det.