Nei, det er utseendet i trikot. Menn som tar seg fint ut i trikot, er ikke skikkelige menn, de er kamuflerte salatjenter og burde sendes tilbake med sushien for å svømme i havet.
Ingen skal si at Jack Black er en salatfjortis. Han er kanskje ikke macho, men i denne filmen ihvertfall nacho, som er den formen for uskyldig, maskulin tykkfallenhet som oppstår når folk livnærer seg av alle kullhydratene i mais.
Da mini-munken Black har tjent sine første pesos på wrestling, kjøper han chips til de foreldreløse. Han jobber for munkene, og hos munkene er fribyting det samme som synd. Nacho får imidlertid se en ung nonne som er søtere enn lefse, og dermed får han behov for å vise sin mandighet. Den alvorlige kokkens første forsøk i wrestling-ringen tilhører avgjort filmens fineste scener.
Humoren i denne harrykomedien beveger seg hele tida på en problematisk grense mellom det fullstendig vanvittige, det ondt parodiske og det uvettig sentimentale, og til slutt vet man ikke om man ler eller griner.
Black, i trikot, krøllehår og traileroso-bart, er grotesk på en dramatisk måte som ikke kan kalles annet enn masochistisk, også på Mexicos vegne. Landet blir framstilt på en måte som kommer til å få kasakhstanerne til å humre. Men handlingen er demonstrativt hyggelig, som om ingen egentlig forsøkte å være flinke.
Ærlige tilhengere av liksomsporten wrestling kommer til å forlate salen, også om de sitter i sin egen stue. Noen vil le prøvende fordi de ikke skjønner bedre.