De siste åra har de skapt en egen stil av borgerlig-bestialske, eventyrlige thrillere der stilen er dønn høytidelig og nydelig kontrollert. I «L'empire de loups» er fargene så utviska at de såvidt beholder den døende gløden som røper at filmen handler om levende mennesker. Det ligger noe som likner islandsk lava over Paris, og regissøren hygger seg med en silkeaktig, myk form for bildesnobberi som er behagelig og velkommen. Scenene er små kitsch-malerier der lysfriheten er palettens viktigste farge.
Ei dame finner ut at hun ikke vet hvem hun er. En ung politimann med et så dekorativt Gahr Støre-fjes at det kunne ha sittet på underbuksemodeller, etterforsker flåermord på tyrkiske kvinner i Paris. Sånn kommer han borti den kyniske Tyrkia-eksperten Jean Reno, som ble fordrevet fra politiet fordi han blandet jobb og liv. Den franske nasjonalfuglen Reno er kosmetisk mishandla for å se primitiv ut, og de to svært forskjellige mennene danner et team som dykker ned i den tyrkiske mafiaens rike av dystre skulemestere.
Samtidig oppdager Anna-dama et kirurgisk arr i sitt eget hode. Dama rømmer med rømlingefjes, og politiguttene må dra til Istanbul. Filmen tar seg generøst innom terrorist-hysteri, personlighets-manipulasjoner, ulovlig innvandring og det såkalte Ulvehodefolket.
Historien i «L'empire des loups» er ikke solid nok, men den er så stilig å se på at det oppstår en alternativ form for engasjement. Dessuten kler Jean Reno det dystre kvasi-alvoret, som er ganske annerledes enn Martin Becks mange plager.