ÅRETS KULTDYR er pingvinen. Neste år kan det være for eksempel fotsoppen? Pusen til Britney Spears? Ingen vet. Bare at det blir et dyr. Men filmhandlingen er hele tida omtrent den samme for alle noenlundefuglene og deres zoologiske slektninger. I «Happy feet» finnes det for eksempel en liten kylling. Han får trøbbel med faren fordi faren presses politisk av de teite gamlingene. Det skjer ikke fordi himmelen datt ned, men fordi fesken i havet (som det heter blant fagfolk) ble borte. Vil far etter 100 minutter ta til fornuften? Ja, jeg tror kanskje det.
«Happy feet» starter som en sterk politisk satire. Et pompøst fascist-samfunn av tvangssyngende pingviner velkomster mødrene hjem fra fiskefeltet, men lille Mumle er ingen sangvin, han er en slags lettvin. Arten skal synge sentimentalt for å kunne formere seg (satire, satire!). Mumle kan bare steppe i den lause snøen, men synger som ei sjuk alke. Fraværet av stemme fører til at avvikeren etter hvert får skylda for at fesken i havet er borte, og dermed pingvises han bort fra Pingvinland.
DEN MUSIKALSKE identiteten til fordomsfuglene har så langt vært en slags Whitney-hysterisk funk-gospel-gneldring, og de som ikke liker svart kirkemusikk fra mais-statene, får vanskelige tjue minutter.
Dessuten oppstår påtakelige paradokser som filmskaperne ikke har sett. Å steppe i laussnøen er fonetisk sett et tragikomisk bilde på hensiktsløshet, men det vet ikke innendørsfolk. Det er også underlig å fylle opp en halvbarnefilm med musikk som såvidt jeg vet bare spilles av vinyl-nerder. Og samtidig med at filmen fetter seg opp med et politisk korrekt økologi-synspunkt, behandler den dyre-identiteter med en overfladisk show-arroganse som ikke bare vil forvirre ornitologene.
Inntrykket tar seg opp fordi galskapen vokser. Inn i filmen kommer latinvinene — en småvokst type bekymringsfrie mexifugler som lever vida loca og søker trøst hos en sjaman med sixpack-plast rundt halsen. De redder mye. Flygefuglene er dessuten ville og vulgære skapninger, og leopardselen et tannsteinplaga monster som kommer til å gjøre selfangst til en vekstnæring. Pingvimsen vår driver ekstremsport i snøen og bestemmer seg omsider for at han skal utforske og avsløre alienene, som er oss.
DERFRA er filmen passelig engasjerende, for handlingen tar virkelig aldri av og ender med den antakelig dummeste slutten som er laget for noen amerikansk film etter «Casablanca». De urimelig kritiske må spørre seg om ikke hele manusvrien med å forføre menneskene fra fisking er så pinglete at den burde få en eller annen sjikanepris. Handlingen skeiner mellom det ufrivillig parodiske, det åpenbart lånte og det bastant urimelige. En viss underholdningsbalanse bevares bare fordi Mumles reise er uimotståelig vakkert bildelagt. Det finnes maleriske skildringer av antarktisk natur som man kan bli avhengig av.
«HAPPY FEET» er imidlertid laga for svært rommelige aldersgrupper som aldri bekymrer seg for hva Paven mener om piercing, så det er ingen grunn til å vente at noen reiser seg og forlater salen av akademiske eller ideologiske årsaker. «Happy feet» er som tittelen antyder. Den er for oss som disser med beina og ler av alt.
arild.abrahamsen@aftenbladet.no