James Bond ble forvandla til en mann av vår tid, en mann i xXx-format, en mann som kan bli skikkelig irrasjonell, skikkelig lei seg og skikkelig sint. Kvinner likte ham umiddelbart.
Tidligere i år foretok man den omhyggelige kroningen av en ny konge av stål. Den nye Superman heter Brandon Routh. Han framstår ikke akkurat som et råskinn, men den nye trangtrusemannen har en ungdommelig sårbarhet og vaktsomhet som figuren egentlig manglet. Før har vi sett at Batman ble menneskelig og sart. Spider-man har hele tida vært en trist nerd som fikk spesielle evner. Supermans viktigste utfordring i return-filmen er at dama hans faktisk ble lykkelig hos en annen mann. Routh er superhelt på Oprah-scenen, og dermed også et fullstendig menneske av den sorten som gutter misliker.
Likevel er Bryan Singers «Superman returns» en visuell festlighet. John Williams' majestetiske Superman-tema suger deg gjennom et verdensrom slik vi vil ha det og lander i et ødslig Kansas der natten er så svart at elektrisiteten antakelig ikke virker lenger.
Kevin Spaceys Luthor presenteres i en geriatrisk lummerhet, før den visjonære gründeren yachter oss ut i et hav der antakelig bare Kevin Costner ferdes før ham i oransje overlevelsesdress. Fjellene er grå som blyhjerter. Dette er verden så langt fra California og The Mamas and the Papas at man føler at supermannen gikk semi-goth.
Sesong-relasjonene ivaretas ved at verden ikke vil ha frelsere lenger. Et slags jule-evangelium.