Her er Sandra, en innsatt som vasker i fengselet og utsettes for psykopatisk overgrep, Diana som treffer en skjebnesvanger mann i varehuset og oppdager livets ufyllbyrdethet, den sinte dama som kommer farende og vil ta oppgjør med pappaen, paret som krangler om store ting når de egentlig er på besøk, jenta som passer far i rullestol og alsdri kommer seg noen vei fordi skjebnen har fanget henne, dama som går i begravelsen til eksmannens nye hustru og oppdager hvor banalt alt er, en mildt utro Sissy Spacek i motell osv.
Det finnes ingenting storarta ved Rodrigo Garcias mosaikk-aktige livsvisdommer, de lever mest på grunn av sin ubetydelighet og sitt litt tomme småsnakk, som til slutt faktisk skaper reell innlevelse. Dette er en slags filmatisk rørstol – vi ser det funksjonalistiske opphavet til alle samtaler. «Du har alltid vært personen som sluker meg».