Men det er en film for innendørsgutter (Asia-nerdene er også en folkegruppe), og den besnærer og imponerer med en filmatisk variasjonsbredde og en estetisk utbrodert ualminnelighet som faktisk ikke likner på noe, men kan minne fjernt om David Lynch-ting.
La meg si det sånn for at folk skal skjønne at vi driver og tenker ting her i Aftenbladet: «Lady vengeance» har en fortellerform som ikke skal forstås, men fylle uformulerte forventninger. Når man forventer det uventede, og det uventede faktisk oppstår i hissende repetisjoner, da kan den mottakelige fylles med en slags eksistensiell forstand. En gåtefull fortellerform kan virke nesten hypnotisk; det er den intuitive filmen som intellektuelt rusmiddel. Det er en krevende form. Kjedsomheten er inspirasjonens nærmeste nabo. Vi snakker ikke mer om det.
Fortellingen er flyktig og nevrotisk. Den flakker i tidsperspektivene som en rusmisbruker og veksler elegant mellom syrlig bildepoesi og trendy råskap.
Den vant to priser i Venezia i 2005 og var nominert til beste film.