Her finner du ingen dresserte haier. Det dukker ikke opp innleide skiløpere i de italienske alpene, og James Bond ser ikke ut som en tidligpensjonert engelsk jarl med førtiårskrise. I stedet får du råtassen Daniel Craig og noen drevne, drivende actionscener som det lukter millennium av. Sjarmen ved Bond-filmene besto i at de egentlig var posør-prosjekter, og agentens omgang med damer hadde noe evnukk-aktig over seg, som om han var en vindusmannekeng med flatt skritt.
CRAIG er en mann, og ikke bare det. Han har en arbeiderklasse-ruhet som er ny i spionbransjen. Første gang han bestiller Bollinger champagne, er det til ei dame. Han skal verken spise den eller kaviaren. Når han blir spurt om vodka-martinien skal være rista eller rørt, svarer han «Who cares». Han er ikke en Bollinger-mann, han er en Budweiser-bølle — bortsett fra at det antakelig burde vært et britisk b-merke. Egentlig har han Trainspotting-tryne, og du får følelsen av at han er en skrudd fyr som egentlig trives med brutalitet.
Når han i starten fryser til pistol-vignetten med kameralukkeren rundt, skjer det i et pissoar. MI-dama gjør oppmerksom på at han er en uslepet stein, en agent som skal foredles. Actionscenene skjer ikke i imponerende plastkulisser, men på en byggeplass, i skitten trappe-oppgang, i et båtvrak som kunne vært en overlatt kulisse fra «Saw 4» og til slutt i rotet til et rehabiliteringshus i Venezia. Denne filmen imponerer ikke med luksus. Vi befinner oss ikke i sekstitallet lenger. Det er bare ukebladlesere og eldre-bloggere som gidder bry seg om fine ting.
STILEN følger personen. Craig har et nesten hypnotisk blikk, og det er frekt og fantent. Han kunne vært en ilder, eller en annen kvikk liten pelsjævel som tror han kan felle elger. Dette er en rovdyr-Bond, og det er en ganske oppsiktsvekkende vri på smoking-myten.
SKURKEN er også genialt annerledes. Mads Mikkelsen spiller en sjuk, sårbar mann som nettopp på grunn av sin svakhet virker mer skremmende når han manner seg opp til testikkel-tortur. Valget av den halvskeive Eva Green som Bond-dame er også et signal om rehabilitering av myter: Alle lykkønsker henne med overjordisk skjønnhet, men egentlig ser den franske jenta med de søte sommerfugl-ørene mer ut som om hun lånte mors sko og kjole og dro på byen med en ramp. Det er ingen nakne damer i denne filmen. Bare en naken mann.
Jo, Bond er en ramp. Han rølper overklassens fine bil bare på trass.
HANDLINGEN holder en fin balanse mellom rå fart og kultivering av hovedpersonenes identiteter. Det skjer i fulle setninger, og med en presis humor som ikke hører hjemme i kransekakepynt. Green sitter nedtrykt i dusjen og gjør en Lady Macbeth. Det er kult. En vesentlig del av filmen foregår ved pokerbordet. Det kunne gått dårlig, men regissøren samler et perfekt, eksotisk utvalg av utseender rundt bordet, så det fungerer som en litt rar menneskehage. Dessuten er pokerlager plassert i Montenegro i en snål risteflaske-idyll.
DET BURDE HA holdt helt til slutt, men historien fortaper seg i en forferdelig sentimental sutre-sekvens som antakelig kommer til å glede de som ikke syns de har sett nok romanser på film. Men som nesten haler filmen ned i det lunkne firer-helvetet. Glem det.