I helvete finnes ei enslig bensinpumpe og skiltet som sier «Velkommen». Akkurat da ser filmen ut som om den kunne blitt til noe. Der henter mottaksmannen ham og bringer den manisk umotiverte mannen til en kjedelig jobb og samvær med så kjedelige, stil-opptatte mennesker at selv funksjonalister vil føle seg varig nedstøvet. Nordmenn kan surrealisme. Nordmenn kan egentlig også absurdisme. Men «Den brysomme mannen» ble bare et uimotståelig søvnvarsel, for verken manuset eller hovedrollefiguren klarer å skape den fruktige fornemmelsen av hensiktsmessig uvirkelighet. Alle er bare teite. Ufølsomme kvinner, ulkete menn. Det kunne også ha blitt en film i de uendelige kvinnehat-scenene der Aurvåg vaker mekanisk i fanget til kvinner som snakker om interiør og interiør og oppfører seg så minimalistisk at de kunne ha vært en tilreisende performance i østre bydel. Men ikke en gang den intellektuelle reisning kan konkurrere med den seige følelsen av at øynene vil gli igjen som en reaksjon mot De Andres imotståelige kjedsomhet. For dette er kjedeligere enn vatt i skuldrene og potetmos på speilegg.
Så blir han påkjørt av toget igjen. Livet etter døden er et helvete.