Der kommer den tjukke gutten i tillegg fra en alkoholisert taperfar som må jobbe som julenisse, og mor til det stakkars mobbeofferet er en latterlig psykiatrisk pasient som ikke tør gå ut, den egoistiske røya. Dette er en barnefilm med underlig norsk absurdisme, for den er ufølsom og sosialt ekkel, og sannelig er det ikke med usympatiske rikmannsbarn i merkeklær også i denne filmen. Den er laget av folk som ikke ser forskjell på fortelling og fordom, og det finnes ikke annen forklaring på den idiotiske historien enn at man gikk seg vill i en konvensjon.
Det fine i «Pitbullterje» er ansiktet til den lille gutten. Jim er en vakker ting.