Det lyder som galskap: Regissør og manusforfatter Alejandro González Iñárritu vever sammen fire historier, en fra Japan, to fra Marokko og en fra California/Mexico. Under over under, dette får han til å henge sammen gjennom en knapp, skjebnetung uke.
«Babel» er det største filmatiske verk jeg har opplevd på uhyre lenge. Og dristigheten er formidabel.
HUSKER DU «21 gram» fra noen år tilbake med Sean Penn, Naomi Watts og Benficio del Toro i knallsterke roller? Da kjenner du signaturen til filmskaperen med det vriene navnet. Den gang valgte meksikanske Alejandro González Iñárritu et miljø på USAs vestkyst.
«21 gram» var intens klippet og kronologien heftig omkalfatret. Noe lignende benytter regissøren seg av i «Babel». Han er en mester i å kutte midt i dramatiske sekunder, svitsj — fra gjetergutter i Marokkos fjellandskap til døvstumme ungpiker i Tokyos asfaltjungel. Brått dras du til en bryllupsfest i Mexico akkurat idet du håper en marokkaner skal redde livet til en hardt skadet amerikansk turist. Slik klistres oppmerksomheten til lerretet.
DE FIRE HISTORIENE er tunge av menneskelig innsikt og lydhøre for et kulturelt mangfold. Sannelig, her er ikke delene spilt inn på få uker i hvert land. Filmteamet har vært på farten i et år mellom tre verdensdeler.
I valget av amatørskuespillere (den gamle, rynkete damen i landsbyen Tazarine) og i den utsøkte bruken av musikk (bryllupet i Mexico, nattklubben i Tokyo) viser regissøren en imponerende respekt for kulturuttrykk.
Samspillet mellom profesjonelle og amatører går prikkfritt. Brad Pitt, Cate Blanchett, Gael Garcia Bernal og Koji Yakusho er helt på plass i Marokko, Mexico eller Japan. Men jamen blir du like betatt av debutantene foran kamera.
NÅR SÅ VI SIST en besettende film uten en eneste skurk? Iñárritus ærend er et annet. Hans vev av fortellinger strammes til i noen tragiske døgn, ikke fordi noen bevisst vil noe ondt, men på grunn av menneskelig ubetenksomhet og uheldige omstendigheter.
Tittelen «Babel» signaliserer mangel på kommunikasjon på grunn av språklig forvirring. Men like meget handler filmen om at den skjøre balansen mellom lykke og ulykke er lik i alle kulturer. Menneskers ensomhet er en svært gjenkjennbar skjebne.
Slik framstår «Babel» som et dypt humanistisk verk om forholdet mellom foreldre og barn, lagt til tre kontinenter.
Enten mennesker bor i en høyteknologisk storby eller en primitiv ørken, rammes relasjoner av babelsk forvirring og sviktende fellesskap.
kristin.aalen@aftenbladet.no