Som vanlig har de naive det morsomst. Jo flere av stønta du tror på, desto vittigere er filmen. Hvis du derimot er livsvarig tillits-skadd av TV-wrestling, reality-shows og overføringer fra Stortinget sånn at du ikke tror at noe er virkelig virkelig, vil du føle at dette er et litt feigt lureri.
«Borat»-filmen er i bunn og grunn en slags satire over vårt forhold til fremmede kulturer. Den britiske komikeren Sacha Baron Cohen, av jødisk opprinnelse, har skapt den kasakhstanske TV-mannen Borat. Han kommer fra en landsby der man har sex med søstrene sine og årlige jødeløp i gatene. Han drar på reportasjereise og etter hvert crosscountry roadmovie til USA på jakt etter kultur. Der tror han at heisen er hotellrommet og oppdager Pamela Anderson, som han vil gifte seg med.
Humoren i filmen er på en måte tre-egga. For det første imiterer Cohen fordommene våre mot løgnaser i Øst-Europa og andre steder som begynner på Z. Men uvilkårlig betyr det også at han parodierer fordommene våre mot USA, som målet for komikerens satire. Fordi man umulig kan vite hvilke av scenene som er planlagte og hvilke som er improviserte med uvitende ofre, er filmen også en satire over film-dokumentarer i hele verden, fordi all sannsynlighet er avhengig av uvitenhet og naivitet. Hør etter nå: Alt du ser i TV-reportasjer, film-dokumentarer og såkalte sanne historier, er egentlig fortellinger fra Kasakhstan. De handler om den fremmedhet du ikke kan kontrollere.
På det viset har herr Cohen, det enkle fjolset, laget en uhyre komplisert film. Humoren hans er vulgær hinsides en hver beskrivelse av ordet, den er fengende på en skyldtynget måte, og jeg vil tro at de fleste over 14 år vil lete etter en sivilisert grunn til at de lo.
Glem det. La oss være takknemlige for at han valgte Kasakhstan og ikke Norge.