Jeg har sett på action-bevegelsene, på samspillet mellom Tom Cruise og Philip Seymour Hoffman, og det tilhører en framtidig definisjon av lyrikk som er mer generøs enn Skjæraasens nakne fotspor i utedo-graset. Jeg tror det må ha med penger å gjøre. Hvis noen hadde gitt meg 50 millioner dollar, tror jeg at jeg skulle blitt bedre enn Skjæraasen.
Alle vet at Hoffman er en prins, eller en gudskjelov ukyssa frosk. Han spiller film med pur besettelse. Men det globale mobbeofferet Cruise er undervurdert. Han beveger seg med utsøkt presisjon, han har et følsomt-mandig silkerånefjes, men folk som gjennom et helt liv er mer berømt enn den amerikanske presidenten, kan fort komme til å lete etter livsinnhold på underlige steder. Sånn ble Cruise en slags ideologienes Michael Jackson. Det var synd, for den klassiske mannen er en konstant definisjon av hva vi liker å se på kino. En sær blanding av gepard og gaselle.
Rollefiguren (ukyndige kaller det karakteren) Ethan Hawke er amerikanernes James Bond, og han er uerstattelig. Det ville innebære en mild miljøkatastrofe hvis noen sluttet å lage M:I-filmer, for mekano-dramaer med høy Clas Ohlson-effekt og mjuk buk er velkomne ting i de fleste heimer.
Journaliststudenten Michelle Monaghan fra Iowa spiller Ethan Hawkes elskede med en delikat, halvrobust sensualitet som man antakelig må være gynekolog eller astronaut for å skjønne opprinnelsen til. Man blir veldig urolig når den forstokka psykopaten Hoffman vil skyte denne dama mens Cruise ser på.