Spørsmålet er: Kan ekornfjeset Lohan ødelegge dagen, og går det an å se på en mann som både heter Chris Pine, er utstyrt med retro-grønsjete taper-uniform og tråkker i vanndammer – usjda. Man må spørre seg: Hvis jeg plutselig døde og fôr som et olja lik over skjærsilden, ville jeg vært fornøyd med at en Lindsay Lohan-film var det siste jeg så på jorden? Vææl. Det kunne vært verre. Forrest Gump på Norsk Bygdekino. Lillestrøm – Strømsgodset 0-0. Flankebillett til Mandal Trekkspillforenings konserthus-framførelse av Also Sprach Zarathustra.
Det er så nærliggende å hate Lohan at hun antakelig burde vært nevnt i FN-charteret og Idrettsforbundets diskrimineringsregler. I denne filmen er hun omgitt av så rustikke talenter at de neppe ville ha skilt seg ut på den store Regummieringsfestivalen i Seljord.
Filmen handler mest om festplanlegging og valg av kjoler og sånne ting som gjør kvinner populære i konsernstyrer over hele verden. Lohan er en veldig veldig heldig clueless, men ved magi mister hun hellet til Pine, og så vil hun ha det tilbake. One Joke-film. Her var spøken. Det meste er kjøring av nyhøvla trevirke. Venninneidyller som antakelig framskynder kjønnsmodninga hos unge kvinner og fører til en sosial lykksalighet som virker med afrodiserende enn nytt mobildeksel. Litt småsmart romantikk-lening mot hverandre og sånn. Ingen overraskelser, ingen vesentlige skuffelser. Jigsaw stikker ikke innom og straffer Lohan for utrent mascara («du lot din mascara renbne ned over kinnene selv om du visste at dette bare er for organiserte prostiuerte og Oprah-deltakere»). Men filmen er visuelt vellykka og variert innenfor sitt begrensa fagfelt. Det får holde til en snill firer.