Sarah Jessica Parker er corpete og teit, hun skjønner ikke humor, sier feil ting om homofile og barn – og ler til og med på feil måte.
Hun ser ut som voksversjonen av Lassie, mens Mulroney i denne filmen har lagt på seg Tom Berenger-fett og likner en klassisk mannefrakk fra Ferner Jacobsen. Luke Wilson spiller den utfrika broren – en uoppredd mann som ser betenkelig ut som om han kommer til å spise sin egen snørr med rekesalat og tørrløk. Å se Luke Wilson gråte er som å se seler bygge fyrstikkskuter eller ekorn løfte gummitrær med snabelen sin. Han er ikke sann. Men ingen av dem er sanne. De er en påminnelse om at glemselen er vår viktigste ressurs.
Claire Danes og Parker skal være søstre, men de ser ut som enegga firmenninger. Danes er en liten ponni på håret og vesentlig kulere enn søstera. Vi aner uråd.
Dette er onde mennesker. Og for de fornuftige vil filmen funke som en påminnelse om at familier kan være som fisjoner som reverseres.
Man skulle tro at filmen endte med at familien fortjent ble torturert i et uvaska toalett, men neida: De er de kule folka. Og det er meningen at Parker skal dyttes ut i partnerskiftets hengemyr og etterlate to tonn Mulroney til den skjønne lillesøstra Claire Danes.
Dette er veldig sleipe ting, men vi som elsker julen, vet at det er den sesongen da man smiler på tross av og snart er det januar.