I et retrolandskap med stygt syttitallstapet og grå fasttelefoner blir Josh Hartnett forveksla med Nick, som skylder penger til bestefarsbrumlingen Morgan Freeman, en mild gangster. Hit føres Hartnett i bare håndkleet, og han innvikles i en blodhevn som Freeman har gående mot den forbryterske rabbien Ben Kingsley i nabohuset. For at livet ikke bare skal være kjipt stikker Nicks nabo Lucy Liu innom i Benetton-genser og foldeskjørt som får henne til å likne et japansk grøsser-offer.
Med nydelig kompliserte setninger og paradoksalt underforbruk av fornuft konstrueres et plott som vil glede de som ble lei av alminnelighetene allerede under Gro Harlem Brundtland.
Bruce Willis dukker fåmælt opp i begge leirer. Den talentfulle Hartnett hentes henholdsvis av klisjeteite floskelniggere og så fasade-jødiske ganstermedløpere at du ser deg om etter Woody Allen. Hartnett kan snakke som Sean Connery, og ataraksi betyr bekymringsfrihet – for det er omtrent hva man får.
Filmen er litt laga på en Coen-måte, og kanskje skrevet slik Chandler ville ha gjort det hvis han var 32 år i dag og besatt av en utøylelig arbeidslyst.