De som liker å se på «Saw»-filmer, er ikke godslige grøsserfans, men snille og gjennomsiktige sauebrek-sensasjonalister som faller for det ekstreme og blir fornøyde av det.
Normalt skulle de vært henvist til ulufta gutterom der høhø-segmentet gjennomgikk sine forståelige og pubertetsnormale ritualer. Det er rart at «Saw»-filmene blir vurdert som gode nok til kinovisning. Tradisjonelt ligger den norske kinobransjen høyt på festtaler-toppen når det gjelder uforbeholden sjølros. Med «Saw III» stiller snikksnakkerne seg i vinduet med rauå bar. Dette er skit. Dette er virkelig skit, og det er utrolig at den passerer en selvutnevnt kulturinstitusjons påståtte kvalitetsfilter.
Historien er rotete og patetisk innadvendt — den kveiler seg rundt en imaginær akse av simulerte Saw-myter som bare er latterlig umodne repetisjoner av lettvinte liksom-fortellinger. Dårlige skuespillere tviholder på ansiktsuttrykket sitt som om de var tusjtegna fast til lerretet. Replikkene er høytidelige og gjentakende, handlingen stanser for å gi plass til endeløse monologer, regien vaser rundt som en forvirra unge i et varehus og det eksisterer ingen utvikling av historien, bare et villnis av tilfeldige innfall rundt de ekstreme sminke-eksperimentene.
Hvor dårlig måtte den ha vært for at norske kinoer sa nei?