Herrens engler kan gjøre sånt. Se hva de gjorde med stemmen til eksbiskop Køhn.
Det er ikke noe galt med filmatiseringen av Browns spenningsroman. Mørket ligger over filmen som en hyllest til strømkrisa. Den albiniske mordermunken Paul Bettany forfølger kunstkurator i selveste Louvre, og lysfattigdommen er malerisk utspekulert, og bøddelens ansikt slangebleikt og fanatisk. Det burde vært bra nok.
Så kommer Tom Hanks inn i filmen. Han har et litt hjemmeklipt akademikerhår som gjør at han likner en pianolærer, men ansiktet er behagelig dystert, og han uttrykker seg med en slags uforløst faglig ironi, en presis mangel på egentlig tilstedeværelse som kjennetegner akademikere. Hvis du stikker oppom universitetet, vil du kjenne det igjen. Han skulle egentlig vært svært troverdig.
Så dukker kryptodama Audrey Tautou opp, og henne har virkelig Herrens engler utført karisma-mord på. Den vitale franske skuespillerinnen har så liten utstråling at hun ville blitt svart på røntgenbilde. Når hun sier replikker, tømmer Herrens engler ordene for innhold – hun blir som ei dame som leser telefonkatalog mens hun tenker på julebakst.
Jean Reno spiller politimann med mindre galskap enn i nyversjonen av «Den rosa panteren». Han burde vært perfekt.
Så kommer tingene: Tallrekker for sudoku-nerdene, Mona Lisa-greier, anagrammer, madonna i grotten, roselinjen, tempelriddere og en slags Clas Ohlson-rull som heter kryptex og inneholder adressen til Jesu eneste etterkommer på jorden. Gralen. Sion-ordenen. Ondarta katolikker.
Alt dette er sexy stuff hos konspirasjons-erotikere og pentagram-populister. Men i den snille Spielberg-kloningen Ron Howards film er det som om fandenskapen er tatt ut av alt. Jeg syns fremdeles den velmenende biskop Stålsett var skumlere enn Alfred Molinas kappekledde fascist. Når Ian McKellen dukker opp, skjer det riktignok en slags vending: McKellen spiller normalfilmgubbe. Herrens engler har ikke klart å utviske britens voldsomme lidenskap, og seeren oppdager at det går an å føle noe også, ikke bare overanstrenge hukommelsessenteret for å holde rede på alt.
Historien burde også ha holdt. En blanding av Jason Bournes kvinneledsaga identitetsjakt og Det nye testamente for Nett-Dummies. Jesus fikk et barn med Maria Magdalena. Det er kanskje sant, men da er han ikke Jesus, men en jødisk legpredikant og gründer, og så må vi finne en annen å holde med.
«Da Vinci koden» forteller en av de beste krimhistoriene noensinne – kirkens tåkelegging av Kristi sanne identitet – men uten at man føler hva som virkelig står på spill. Det klarte den enkle thrilleren «The body», der feberhete Antonio Banderas løp rundt i Midtøsten og i Roma for å bortforklare frelserens menneskelighet. Vitsen med Jesus var ikke at han var en fin mann, men at han var Guds sønn. Det er alvorligere enn å være kronprins, og han ville liksom ikke kunne sjekke opp ei lys kristiansandsjente og beholde statusen. Guds sønn setter ikke barn på ei magdalen dame og stikker av til himmelen etterpå.
Det er for lite desperasjon, for få hyl og for dempa skrik i «Da Vinci koden». Det er for få biljakter, for lite skyting, for få hopp fra tak, for få ninjakrigere, samuraier, hete stønn, Navy Seals og bevæpna frimurere. Men Herrens engler kom til Howard og tok galskapen bort.