Han har en klassisk manneprofil med sunn solbrenthet – av dette blir det ikke rynker, men barnebarn. Emmy Rossum småkliner med en ung mann hun burde vært barnevakt for. Richard Dreyfuss er mager og nervøs. Kurt Russell likner en uoppgravd egyptisk hundegud. Den latinosvarte sdama er blindpassasjer og Lucas snakker til henne med innsiden av munnhulen. Dette er selvsagt aldeles storarta fordi katastrofer av kulturhistoriske grunner bare skal ramme litt innoverskeive folk som vi identifiserer oss med av sedvane. I denne filmen finnes derfor også den unge mor og den storøyde lille sønnen hennes.
Så kommer bølgen. Båten går inn med en innlevelse som man ikke skulle tro at jernvarer hadde, men Wolfgang Petersen har fornemmelse for sjø (sje som de sier i Danmark). Som i den opprinnelige filmen klatrer et velkledd utvalg måpere opp mot bunnen av skipet. Ventilasjonskanalene er så trange at Woody Allen ville kjent dem mot skuldrene. Noen syns ikke dette er spennende. De har et altfor rikt liv og trenger ikke film. Jeg skvetter hvis det plutselig blir rød mann i fotgjengerovergangen og kommer ut fra filmer med nyrista eggedosis i knærne. «Poseidon» er for meg.