Filmen handler om en gatekvikk mafiasmågutt som forsvarte seg sjøl i USAs største gangsterrettssak og på grunn av en naiv-populistisk og psykopatisk versjon av ærligheten fikk uansvarlig stor innflytelse på utfallet av saken.
«Guilty» er virkelig en oppsiktsvekkende film. Den er sentimental som et hesteoppdrettsdrama, den er forvirrende velspilt – og formidler egentlig det gamle Coppola-synet at mafiaen besto av litt ivrige familiefedre.
Mange vil bli tilhengere av forbrytelser etter å ha sett Lumets film.
Den starter stort sett med at Jackie blir skutt fire ganger midt i senga, men han tilgir alle umiddelbart, og for det blir han tatt av politiet og satt i fengsel. Da øvrigheta forsøker å gjøre tyster av Jackie og gir han biff, ber han om ketchup til indrefileten og nekter å uttale seg.
Liker vi det? Syns vi at forbrytere skulle holde sammen mot oss andre og ikke la seg lure til angiveri? Skal man ha eddiksurna tomatmos på kjøttet?
Det fine med filmen er en naiv menigmannsdyrkelse. Mange som føler at de støter hodet mot maskinens mur eller faller i maktens myr hver gang de åpner utgangsdøra, vil mene at de har funnet profeten sin.