Heller ikke Tim Allen eldes synlig, men han spiller ihvertfall antimiljøvern-advokat som forvandles til en hårete hund og passer godt til det.
Jeg kan ikke begripe hva som er feil med denne komedien. Allen klør seg i bakhodet, rister seg etter dusjing, sover på tvers av senga og løper etter eget slåbrokbelte på en nydelig, balansert måte – dessuten røper han hvor grunnleggende lykkelige hunder er. Og det er kanskje filmens viktigste framside: Lykken ved å være hund. Hunder spiser kornblanding uten skje, og de kjører bil med hodet ut av vinduet, mens en mann uten pels får myalgier i albuen bare han forsøker å harrycruise litt med nedfelt sidevindu. Hunder puster med tunga ute. De er æreløse, idiotiske, men glade.