Han snakker seg til et konstruert opprør mot dama si og flytter ut i den identitetsslukende natten der omgivelsene lokker ham med et overraskende forråd av lettvint sex som han behendig snakker seg ut av på svenskemåten: Han prutter den bort. Edmond blir uvenner med peepshow-vertinnen og den prostituerte, og lenge tror vi at dette er enda en hvit amerikaner som fikk nok av verdens elendighet. Da møtet med den naive servitøren Julia Stiles går så galt at mannen havner i fengsel, tror vi fremdeles at Edmond er en nymoralsk motstander av alt det vi andre godtar.
Men det var feil.
David Mamets skuespill er lurent. Vi får delta i en skjult forvandling. Vi ser en forpuppa skapning som nærmest tilfeldig blir sommerfugl – og som man vet fra meteoroligen, utøver akkurat disse insektene drastisk innflytelse. Det er helt rett at Edmond ikke hører hjemme noe sted. Men ikke av den grunnen vi trodde. Den mystiske setningsskulptøren Mamet fornekter seg ikke. Hans korthogde imitasjoner av samtale får meldingene mellom menn til å fortone seg som en underbetont filosofisk retning uten navn. William H. Macy spiller akkurat så innsiktsfullt nevrotisk som man kunne vente seg, og den renoverte grøsser-regissøren Stuart Gordon velter Macy rundt i en truende, kravstor kjønnsverden. Aldri har kvinner som Ling Bai, Mena Suvari og Denise Richards sett så påtrengende uoverkommelige ut som i denne filmen. Det er som om Macy blir en flyktning fra den tvangsoffensive seksualiteten. Før han finner seg sjøl.
Dette er en film for de andre folka.