En tilsynelatende tilbakestående mor forelsker seg og flytter fra de fire barna som hun har med forskjellige menn for at de skal oppdra seg sjøl innesperret i en ettroms leilighet. Akira skal ta seg av dem, for han er 12 år.
Først er man bare overrasket over temaet. Den tilforlatelige filmstilen gjør dessuten at verden virker relativt uproblematisk, men så forsvinner pengene, vannet, gassen og livsmotet. Da katastrofen rammer, er du like fullt følelsesmessig uforberedt. Det merkes.
Jeg skulle ønske jeg kunne skrive at filmen aldri burde blitt laget, for den kommer til å gjøre deg så vanvittig, uhelbredelig oppgitt og deprimert. Men kanskje trenger vi påminnelser om at barn behøver intenst ettersyn og stell og omsorg. Det må i så fall være vitsen med å gjennomgå noe så varig vondt.
Hun som spiller moren har det ironiske navnet You.
Filmen skal være basert på en sann historie.