Skuespiller Ulrich Mühe skaper en særdeles overbevisende agent ved navn Gerd Wiesler. Med innbitt munn og traurig oppsyn får man raskt fornemmelsen av et menneske som snylter på, ja, nettopp: De andres liv. Det liv han selv lever, er gledesløst tomt. Til tross for en partisendt hore i ny og ne.
Stasi-agentene blir, ved å smugle inn overvåkingsutstyr og bedrive utrettelig avlytting, parasitter som suger ut kraft av borgerne de har under oppsyn. Wiesler får i 1984 i oppdrag å sjekke om en antatt systemtro forfatter likevel nærer opposisjonelle tanker.
Det blir en fatal inngripen i mannens og hans samboers liv. Forfatteren elsker en anerkjent skuespillerinne. Men når maktmenn i partiapparatet kaster sine øyne på kvinnen, kan stasi-agenten også brukes til å skape skjulte koblinger som truer samlivet.
Filmen kunne fort blitt en slegge som dundret mot åpne dører. Men von Donnersmarcks anliggende er mye mer enn å skildre en mann i et system som ingen vil ha i et demokratisk samfunn.
Således inntrer gradvis en mental forvandling i agenten. Mot alle regler, i all hemmelighet, begynner han å ta parti for ofrene sine. Denne helt utillatelige holdningsendringen, sett med Stasi-systemets øyne, blir en spenningsskapende drivkraft i filmens andre halvdel. Ingen må selvfølgelig mistenke Wiesler for ikke å gjøre jobben til punkt og prikke.
For våre øyne vokser det fram et menneske som vrir seg i en moralsk skruestikke. Lenge aner vi ikke hvordan dilemmaene skal kunne løses.
Von Donnersmarck har en heldig hånd med ledemotivet han tråkler inn i historien: Er det mulig å være et godt menneske i et ondt system?
Epilogen, som foregår lenge etter DDR-statens fall i 1989, kunne blitt en sentimental avslutning. Men von Donnersmarck greier med særdeles enkle, nøkterne fortellergrep å runde av historien om en forfatter og hans overvåker. Nennsomt. Vakkert.
Kom dere på kino.
kristin.aalen@aftenbladet.no