Egentlig skulle den ha vært irsk. Ei forblåst lita fransk-kanadfisk øy bebodd av middelaldrende på trygd, får sjansen til industri hvis den skaffer seg fastlege. Ved forsynets hjelp blir en ung montrealer (de uttaler Montreal som Mont Réal i denne filmen) tvunget til øya for en måned, og innbyggerne hengir seg til falskneri og telefonavlytting for å lokke ham til å bli boende.
Det irske ved filmen er skildringen av utkantbefolkning. Den er sånn som Eiganes-folk forestiller seg at menneskene lever på Fogn og andre sosialt tilbakestående områder. Spesielt i de innledende farsescenene oppfører befolkningen seg som om den var smittet av fysiologi-feil og ustabil hjerneaktivitet, og karikeringen foregår i så outrerte former at den funker som smisk med de som hungrer så ukultivert etter en folkelig komedie at de ville være villig til å helle Thousand Island på får-i-kålen. De som ikke leser så lange setninger. På ett overgangsnivå når kjæledyriseringa av koset fram til kynismen. Vi ser hva de holder på med, og det er litt flaut.
Det er også flaut når filmen mot slutten sentimentaliserer seg så snodig at alle menneskene forandrer personlighet. Og det er flaut når alt skjer så forutsigbart at ikke en gang de som klinte på bakersteraden, blir overraska av slutten.