Skal du ha glede av «Little Miss Sunshine», må du holde ut å reise på tur med den gale familien Hoover. Det kan holde hardt, for pappa Richard renner over av usansk suksessideologi (uansett hvor håpløs du er, kan du vinne).
Takket være hans mentalitet drar familien på tur til California bare fordi husets datter, den bebrillete, smålubne Olive, vil delta i en missekonkurranse for jenter.
Stønn, tenker du, men hold ut, regissørene Jonathan Dayton og Valerie Faris har vett nok til å raljere over fenomenet utspjåka barn med misseambisjoner.
Missesatiren kommer helt til slutt. Før det må man gjennomleve kaoset i Hoover-familien der de kjører av gårde i en gulhvit folkevognbuss. Den i seg selv er en taper på highwayen.
Så sjangler de av gårde på fire hjul, optimisten pappa Richard, realisten mamma Sheryl, tenåringssønnen Dwayne som nekter å snakke, uskyldige lille Olive, samt to skikkelser du knapt tror på: En heroinrøkende bestefar som nok ble hippie lenge før -68, og en suicidal homseonkel som ser ut som en inder og knapt har noe å gjøre på reisen.
Så skjer det mye tåpelig etter oppskriften «bare vi overdriver, ler de nok». Men utrolig nok får regissørene innimellom sagt noe klokt om verdien av å være helt alminnelige tapere.
kristin.aalen@aftenbladet.no