Egentlig skulle han hatt lite utbytte av å snakke med en underklasse-psykopat som hadde myrdet en hel familie. Men Capote dro i 1959 til Kansas for å skrive en New Yorker-artikkel samfunnets reaksjon på et bestialsk massedrap.
Da han fikk snakkekontakt med morderen Perry Smith, oppnådde forfatteren en innsikt som både er symptomatisk for det selvsentrerte menneske og en påminnelse om hvor uhelbredelig sentimentale folk blir av sin egen barndom. Han fikk det for seg at Smith kunne vært Capote. Begge hadde en bakgrunn som forsømte barn. Capote hadde fått forlate barndommen gjennom hoveddøra, mens Smith sneik seg ut bakveien og ble en psykopatisk drapsmann.
Fra dette bergmanske persona-øyeblikket adopterte Capote den dødsdømte fangen. Ikke snilt, som sarandoner og andre forkjempere gjør det. Capote eide Smith, slik et lite barn eier den døde fuglen eller det flatkjørte pinnsvinet og vil begrave dem med yndlingslekene sine. Han var nesten hypnotisert av sin esoteriske oppdagelse, samtidig analytisk som et røntgen-apparat og naiv som en forelska student.
Slik Philip Seymour Hoffman spiller ham, var Capote litt viktigere enn universet. Egosentrisiteten var hans eneste livsanskuelse, og han dyrket den med ydmyk begeistring. Da han møtte seg sjøl i fengselscella, ble verden komplett: Ying yang. To diametrale sider av samme vesentlige vidunder.
«Capote» er så stilig laget at det hender at du glemmer å puste. Detaljene i Hoffmans snirklete personlighetsmosaikk er som psykologiske forelesninger, og dersom du ikke spiser, ikke snakker, ikke drikker eller går på do, vil du antakelig oppdage hvem du egentlig er.