Den føyer seg til smilerekken av vellykka dyre-forbedringer som sko i hanske, og selv Al Gore vil gå småplystrende hjem med sin kunstig nedkjølte utoverpust av urensa CO2. Filmen om den grådige vaskebjørnen (heretter kalt rakunen) og hans naive hjelpere av skoglige hi-sovere myldrer ikke bare av øyeflørtende smådyrsjarm, den karikerer også forstadsmenneskets groteske forbruksliv og ensformige overflodssamfunn. Vi kan hygge oss med Darwins skjønneste etterkommere og samtidig nyte vår egen elendighet. For protestanter og andre selvplagere gir det en slags livsstil-orgasme.
I bånn av denne filmen ligger en ny næringskjede. Før spiste store dyr små dyr og ble spist av større dyr. Nå spiser alle søppel. Noen kjøper det. Noen stjeler det. Først ble måkene rotter. Så ble alle måker.
«Over hekken» starter med at rakunen robber vinterbjørnens forråd av kioskmat fra hulen. Men bamse er avhengig av snopet sitt og gir den lille røveren ei uke på å skaffe alt tilbake. Maskefjes benytter seg av sivilisasjons-sjokket hos måpende sankedyr ved stor ny hekk til å skaffe seg gratishjelp.
Zoologien er som nevnt til å bli mjukdyr-klapper av. En fornuftig skilpadde leder et vennesamfunn bestående av pungrotte med datter, et afroliknende stinkdyr, en småjattende pinnsvinfamilie og verdens mest superhypa ekorn. De er i løpet av vinteren blitt innrammet av en uventa forstad og skjønner ikke bæret, for å bruke offisielt skogspråk.
Før de har lært ordet hekk, har de uskyldige stakkarene begitt seg inn i riket til de rosa apene for å stjele stasmat. Der skjer det herlige ting.
Filmen er passe spennende. Den er passe morsom. Den har akkurat passelig med flinke påfunn (skildringen av en menneskeavhengig hund fornærmer canis-slekta i flere ledd). Den veksler rutinert mellom det viltre og det sentimentale og klarer å holde på en smådjevelsk lekelyst helt til slutten.
Det skal være billetter igjen fjerde juledag.