Det pleier ikke plage noen at Jet Li er en ujevn skuespiller. Men i denne filmen skal han først være en frisk wushu-kjekkas med hjernekirurgisk frisyre som etter å ha svevd rundt i et slags Newton-tivoli, slår hjertet til folk tvers gjennom kroppen med ett slag. Lucky Luke-delen av filmen er ikke den verste, sjøl om den fungerer som en påminnelse om hvor kjedelig orientalsk vold virker når den ikke følges av bilde-svermeri.
Så går mannen i hundene og må følgelig reise til en slags bondekennel der han oppvartes av en blind bunads-Solveig inntil han blir den kinesiske Gandhi og drar hjem til det okkuperte Kina for å gjenopprette nasjonens ære og dø i ringen.
Denne siste delen av filmen er en påkjenning. Ikke bare sutrer den så du blir blaut i ørene, men handlingen tar seg til og med opp til et fascistisk massehysteri over hvor fantastiske kinesere er. Det er de sikkert, men det er vanskelig å like folk som hiver armen taktfast i været mens de sieger hei.
Det er symptomatisk for vestlige masochismetider at vi som regel er skurkene i vår egen underholdning. Er det ikke Al Gore, så er det Jet Li.