Koreografen Susan Stroman har regissert filmen som et hjerneskadd ballett-eksperiment, der også replikkene inngår som nevrotiske kroppsbevegelser. Mange komedier er useriøse. Denne er vasete på en slags skulpturell måte: Folka beveger seg som plastisk oppdaterte mutanter, og de snakker slik revyskuespillere gjør. Når de synger, er det som om hele musikal-genren blir utsatt for et lumsk muldvarp-angrep. «Det våres for Hitler» er en film som angriper Broadway innenfra og latterliggjør et hundreår med amerikansk underholdning.
Det skyldes selvsagt opphavsmannen Mel Brooks. Han er en helhjertet jøde, og derfor kan han ytre så mange fordommer han bare vil. Han har en historisk rett til å drite ut minoritetsgrupper, så Brooks bryr seg ikke om at nazister kan bli såra av løyene hans, og han har dessuten utstyrt sitt ustyrlige humør med en utlevering av outrerte homser som ville blitt oppfatta som utilgivelig ondt til og med om Paven sto bak, som det heter.
Det gjør selvsagt filmen uimotståelig. Matthew Broderick spiller så kinnmykt pysete at mimikken hans minner om nyhevd brøddeig. Uma Thurmans endeløse sex-svenske har tilsynelatende samme hjerne-aktivitet som mugg i ost – og Nathan Lanes utkrøpne produsent virker fantastisk vaskebjørn-slu der han må sverge lojalitet til Adolf Elizabeth Hitler.
Glem heller ikke Will Ferrell som nynazist med takduer. Hans framførelse av «Haben Sie gehört das Deutsche Band?» burde inngå i musikkhistorien som et forsøk på å avslutte Tyskland for godt.
Historien forteller om en Broadway-produsent som haler sparepenger fra sexsultne åttiåringer og vil tjene penger på å sette opp et musikkstykke som helt sikkert går konk. Et som hyller Hitler.