Cornelis Vreeswijk var antakelig den mest populære svensken noensinne i nabolandet Norge, for han var nederlender og han var en poetisk satyr og samtidig robust trubadurskikkelse som kunne sitte i sommerengene med diger mage, murrende enderims-ereksjon, blomsterkrans i håret og en kagge med vin i kurven. «Du ligger utan nån blus och kjol, med läpparna mot mitt öra.» Vi elsket Cornelis for at han var en slags Jahn Otto Johansen med gitar og absolutt ikke en forfinet syrestilk med en korpus som likna ciss-moll-dim.
Sosialdemokratene har laget film om Cornelis, og den er sånn: «Ja, og så må vi ha med den gangen den tok bilde av ham og Fred Åkerström, og så må vi ha med da alle tekstene falt i vannet, også må vi ha med, og så må vi ha med.» Omstendeligheten kan være det ustadige hjertets verste fiende, og i «Cornelis» druknes hovedpersonen Vreeswijk i den biografiske informasjonens masete mylder av eksistensielle selvangivelses-detaljer.
Dessuten gjør filmen et nesten propagandistisk digert poeng av at dikteren drakk. Ja, han gjorde det, vi vet det. Men den destruktive kretsingen rundt alkohol— og pengeforbruk blir et brosjyre-tørt avholdsprosjekt i en film som skulle ha brakt oss i hvert fall to centimeter nærmere kjærlighetspoeten med den ukopierbare mjukheten. Filmen blir hollenderens helvete: Etter døden er han overlatt et slags kjerring-kollektiv som sitter og sladrer benkelangs «ja, vett du ka – han drakk opp adle pengane!» «Neeei, e’ det sant?» «Ja, og kånå tog ’an på fersken i sengå med ei lyse dama.» «Nei, e’ det sant? Ja, det e’ det eg seie.» Men dette var Cornelis. Hans ljud ruvet. Hans kropp levde.
Hank von Helvete spiller hederlig i tittelrollen, men mer enn hederlig er han sannelig ikke. Hank er en fjern, ufarlig hagenisse. Jeg sitter og venter på at han skal komme inn i filmen, men det skjer ikke før i de siste tjue minuttene etter at Cornelis har fått beskjed om at han har leverkreft. For første gang oppstår det en følsomhet i filmen som minner om trubadurens egen. Før det mangler von Helvete både Vreeswijks autoritet og utstråling, og du får ikke følelsen av en mann som er kroppslig ett med sine egne sanger. Romantikken og sårbarheten i visene må ha blitt skapt i et sinn som så alle detaljene, et sinn som kjente etter hvordan ting er, som eufemiserte den frie frodigheten. I filmen snakker hovedpersonen som en mislykka revisor. Replikkene hans er daue som brukte telefonkataloger.
Et eksempel: Cornelis reiste til Brasil, og han ble til samba også for oss som ikke liker det latinamerikanske fjolleriet. I filmen er det blitt til at han sitter på do med diaré og at han forstuer foten.
Midt inne i ettertekstene får du se korte glimt av den virkelige Cornelis Vreeswijk. Det er som om det går et elektrisk støt gjennom deg. Sånn skulle du ha følt det gjennom hele filmen. Etter filmen hørte jeg gjennom Vreeswijks ballader på Spotify. Han hadde røsten fra prostata, han hadde røsten fra blomsterengene og trottoarene, og alt han tok i, ble til noe vakkert. Han er ikke med i denne filmen.
Jeg får følelsen (det er bare en følelse) av at dette er familiens prosjekt. Sønner og døtre skjønner aldri gale pappaer, og hvorfor skulle de det? De er barna. De har førsteretten. Men man må aldri spørre dem om hvordan ting var, for det aner de ikke.
Følg meg på Twitter: @arilabra