Til å begynne med innrømmer filmen at skaperne ikke vet hva som skjedde, men at de har forsøkt å tenke seg det. Jeg liker det. Det skal være lov å fantasere og dikte, bare man gjør klart for alle at virkelighet er en utilgjengelig verdi for filmskapere.
Det skal handle om den legendariske, sjølhøytidelige terroristen Ilich Ramirez Sanchez fra Venezuela som kom til Europa med mye oppsamla aggresjon for å slåss for palestinernes sak i et syttitalls-villnis av bråsint idealisme. Her finnes alle idiotene som mente at Palestina ville bli fritt hvis unge progressive plaga fabrikkeiere og politikere. De sinte tyske revolusjonære, Monty Python-latterlige forkortelses-frontister som sitter på steder i Midtøsten med sine teglass og styrer en selvsentrert sisyfoskamp mot kapitalismen og Israel og USA og mange andre med forbrytelser på samvittigheten. Her finner du den merkverdig voldelige baksida av idyll-tiåret som egentlig skulle ha bestått av kanindyrker-rock og blomsterbinding.
Filmen konsentrerer seg om da Carlos og folka kidnappet et helt OPEC-møte i Wien og fløy oljegubbene til Tripolis der Gaddafi ikke ville ha noe med terroristen Carlos å gjøre fordi han skjøt en libyer. Hensikten med kidnappinga var at ministrene skulle si: «Ja til et fritt Palestina» under press, og så ville Palestina bli fritt. Innimellom vandrer sjølguden Carlos naken rundt mellom damene, han trener i ørkenen, han skyter fransk politi og erklærer at våpen er en forlengelse av kroppen hans. Man skal være varsom med å etter-analysere personligheter, men helt frisk virker mannen ikke.
«Carlos – Sjakalen» er laget som miniserie, og den varer lenge.