De forferda og de beskjedne har sine fellestrekk: Når de skal lage morderskurker i krim, finner de fram til perverst gråhåra, rike gubber som har nazi-tendenser og seksualliv. Vi kjenner det fra svensken Stieg Larssons parodiske aggresjons-utløsninger. Og vi kjenner det fra engelsk påskekrim. Her er et nydelig eksempel.
I miniserien «Above suspicion» spiller rødhåra Kelly Reilly politidame med tiltalende sauefjes og reverødt visesangerhår. Ciaran Hinds er den koleriske sjefen som ikke kan si God morgen uten at spurve-spe små polifjonker skvetter forskremt i kontorlandskapet i sine blomstrete tantekjoler. Reilly skal etterforske et grotesk damemord som minner om et grotesk damemord fra 1946, og det gjør hun slik engelske kvinne-etterforskere gjør det: Deprimert, mentalt ubalansert og litt fornærma. Den teite dama har sex med en journalist som stjeler notatene hennes, og det gjør ikke saken bedre. Briter lager de eneste krimfilmene i verden der etterforskerne er nifsere enn seriemorderne.
Den mistenkte er en deilig svenske-klisjé: Operettepen og marmorgrå som en gammel Gestapo-offiser, og med et brutalt og sjukt sexliv som rammer alle unntatt gammel tapet og The Times fra september i 1954. Sønner og døtre og fedre og mødre ligger med hverandre i en slags septisk familieforverrelse, og rundt dem går de halvgale politifolka og skal forsøke å finne ut noe på tross av sin dystopiske fiendtlighet til alt. Akkurat som hos Stieg Larsson.