Ingen blir skutt i «The adjustment bureau», ingen blir stukket med giftige paraplyer. Det er verre enn det. Historien er henta fra bladerunneren Philip K. Dicks novelle «Adjustment team», så du må regne med unaturligheter. I det øyeblikket fire menn med stygg-bil-hatter og kommunefrakker stiller seg på linje som en organisert blottergruppe, skjønner du at noe er forferdelig galt.
Du burde ha ant det allerede da Emily Blunt kommer snikende ut av herretoalettet der politikeren Matt Damon øver på skuffelses-talen sin. De er nemlig for gode til å være sanne sammen. I en uvanlig velskrevet do-samtale merker du at noen mennesker er ment for hverandre på den digre måten med brun saus og glitrende svaner.
Men øvrigheta mener ikke det. Øvrigheta peker med sine magiske Märtha-fingre og forvandler folks skjebne. Hvem er de? Har de #dld på mobilen? Jeg tenkte ikke jeg skulle røpe det.
Mange romantiske mennesker lever livet med uforklarlige fornemmelser om at de ble dratt i skjebnesvangre retninger av krefter som ikke virker helt frie. Noen ekstremt romantiske mennesker føler til og med at den elskeden de egentlig traff midt i amordistriktet, ble hekta fra dem, sveipt vekk av usaklige tilfeldigheter eller underlige sammentreff, som om noen hadde sittet på den mørke skya i horisonten og sagt: Sorry, kids, det skal ikke bli dere to. De kan prøve å komme sammen igjen, men stemmen i villmarka gjentar sitt sorry, og så går bussen. Kjærlighet som ikke kan tape, ikke kan vinne.
De folka har mye på denne filmen å gjøre.