Det begynner virkelig ille. 1941. Etter at kona er blitt torturert til angiveri blir den unge polakken sendt til Sibir: Hunger, utslitthet, kulde, sadisme og vonde føtter. Etter en halvtime rømmer han og noen andre ut i skogen i håp om å flykte gjennom Sibir og Mongolia til India. Hunger, utslitthet, kulde og vonde føtter. På vei til Mongolia får de med seg en liten jentunge, og en liten stund fungerer det lille fellesskapet som en dramaturgisk enhet uten sult, tørst og vonde føtter. Men så kommer de til Mongolia som dessverre er blitt kommunistisk, og dermed begir de seg ut i ørkenen: Hunger, tørst, utslitthet, varme og vonde føtter. Noen kommer aldri fram. Noen kommer til Tibet, og derfra går det egentlig greiere og kvikkere. Peter Weir har brent mye tidskrutt i Sibir, og plutselig er de i India.
Historien er autentisk, og filmen ble laget som en hyllest. Det vil si at den ikke blir skrevet av en forfatter, men av en biograf, og det meste som skjer er signal-hendelser og signal-samtaler. Først i enkelte fine scener i den mongolske ørkenen oppstår det noe som er enkelt og filmatisk og særegent.
Skuespillerne gjennomfører sin to timer lange lidelse med lojal storhet og utholdenhet. De snakker som ’Allo ’Allo, de ruller litt desperat med øynene (særlig Colin Farrell) – men stort sett er de mer anonyme enn egentlig påtrengende eller eksotiske.
India blir veldig glade for dem som kommer fram, for sånn er India. Men epilogen er ille. Og naturen er flott når de bare kommer seg ut av Russland.