Som betraktere blir vi buksevått velvillige hvis vi får følelsen av at skjulthet blir oppheva. Reality-skuespillere er ikke kule, men de er virkelighets-avatarer. De forstadsrunde velstandsfolka i «Paranormal activity 2» er heller ikke spesielt spennende. Men filmen bygger opp en reality-smiskende naturlighetsstemning som gjør at du tror at du får se inn i usminka engangs-menneskers uryddige soverom.
Jeg ville egentlig ha trodd at jeg var immunisert mot den formen for kikker-romantikk, men «Paranormal activity 2» hekta meg.
Det skyldes kanskje også at jeg elsker overvåkings-kameraer. Jeg ville helst hatt dem over hele huset og hele Tjensvoll, for jeg syns jeg gjør utrolig mange kule ting som ikke blir gjemt for ettertiden. Jeg ville helst hatt en klausul i EUs datalagringsdirektiv om at overvåkingsvideoer med meg skal sikres i atomsikre skap.
I de paranormales toer blir handlingen filma av overvåkingskameraer og på hjemmevideo. Det starter med bassenget. Renseren havner på land hver natt. Foreldre må stå opp med skrikende bebi på natta. Bacon til frokost. Søster på besøk.
Det er her du like gjerne kunne skrudd av. Du vet at alle kommer til å bli drept, og det kommer til å bli ganske creepy, men uten blod og uten beist med svarte tenner og pentagram-tegn på brystet. Men det går ikke. Du blir fanga, og da en usynlig dauing haler sovende toåring nedover i barnesenga, blir du helt skikkelig redd. Og verre blir det. Bare se.