«Scott Pilgrim vs. The World» starter med EGA-grafikk og Star Wars-temaet i Commodore 64-lyd. Meta meta meta. Det er bare så 2000. Og én.
Michael Gjesp Cera spiller den barnslige noenogtjueåringen Scott Pilgrim som spiller i et kanadisk gutteroms-band med en fyr som heter Stephen Stills og Young Neil. Hihi. Meta-meta-manisk for mumlere med stygge bukser. Gjesp Cera bor med den homofile Kieran Culkin og han dater en kinesisk syttenåring.
Men en dag får han se den über-kule Mary Elizabeth Winstead som har metapunkrosa lykketrollhår og fraværende emofjes. Han skjønner at hun er den utvalgte, men det viser seg at dama har sju ekser med overnaturlige krefter, og de må han bekjempe.
Dere som liker arcade-spill, vil finne dere vel til rette i det effekt-banale sammensuriet som følger. Regissøren hermer etter bevegelsene, lydene og tegnefilm-effektene i arcade-dueller. Vi som spiller dataspill med handling, blir heller litt frustrerte av en hel dag med folk som skvetter støyende rundt i et altfor lite rom der gigantiske masterbeist blir truffet av bein og armer mens elektronikken buldrer illevarslende som utemma kraftverk.
Kamper på film skal føre til noe, de skal ikke feire en annen genre. Men dette er en ikke-film, og jeg har en fornemmelse av at fansen liker den på samme måten som når 87-åringer får se svart-hvitt dokumentarer fra annen verdenskrig. Det er ikke det som er på skjerm eller lerret. Det er følelsen av å bli feira som fenomen.