Et fly tar av fra Stockholm med kurs for Oslo Gardermoen. Om bord er et knippe frustrerte og sørgmodige mennesker som i utgangspunktet har lite og ingenting med hverandre å gjøre. At de alle sliter, har vi forstått allerede ved innsjekkingen. Men akkurat hva de sliter med skal forbli uklart en lang stund. Så skjer det som nesten aldri skjer, men som alle frykter: en dramatisk nødssituasjon.
Om bord i flyet befinner noe av det beste Norge har å by på av skuespillere seg, og et par gode svensker på kjøpet.
En rødhåret Ellen Dorrit Petersen stjeler lerretet som en knust kvinne som har mistet sin sønn i en ulykke, og som nå ser sorgen knekke forholdet til samboren. Pia Tjelta snakker svensk i en bitte liten rolle. Kristoffer Joner spiller nærmest seg selv, og er den eneste som bringer inn et snev av sårt tiltrengt humor og realisme. Kyrre Haugen Sydness er veldig god som perfeksjonistisk kirurg.
Fortellergrepet og formen som er valgt signaliserer tydelig at ambisjonen er å si noe dypt og viktig om relasjoner, sorg, vanskelige valg og livgivende dødsangst.
Men oppstyltet, dramatisk dialog og endeløse, sørgmodige blikk inn i intetheten alene gir ingen innsikt, ingen dybde. Bak fasaden finnes lite og ingenting å interessere seg for eller å føle med. Jo mer disse karakterene føler og føler, dess mindre engasjerer de. Det blir for mye, for selvsentrert.
Hva er poenget – å vise livets forgjengelighet gjennom et tilfeldighetsdrama som aldri blir forløst? Hvorfor skal vi engasjere oss i disse menneskene? De er for mange, vår innsikt i dem blir for overfladisk.
Først når filmen nærmer seg slutten aner vi konturene av de vonde dilemmaene og vanskelige valgene disse karakterene sliter med. Men da er det for sent. Den altfor kryptiske starten og endeløse blikk og dialoger som derfor blir meningsløse, har allerede gjort «Pax» til en kjedelig film.
Og tittelen? Flyselskapet heter «Pax».