La meg nyte dette. I denne forbindelsen er «ande» et adjektiv som beskriver ustø og kyllingbeinete hønsedumhet og snadrete snakk. Oscar-vinneren Natalie Portman beveger seg som en korsettstiv ryggmargspasient, og hun må gjøre noe med den flate stemmen sin for øynene lever ikke. De er som å stirre inn i en nyrydda garasje. Ikke engang normalt rot.
De to starter på en collegefest. Portman ser ut som ei skolelagsjente på supporterfest på Beverly, og Hootchie Kutchie bærer capsen bak fram slik femtiåringer gjør det. Ashton har fremdeles Photoshop-kropp, men fjeset er klumpete, som om han spiste Demi Moores porsjoner med potetstappe. Han har karbotryne. Menn med gamle koner tar dårlig vare på seg sjøl.
Alle folka i «No strings attached» er eklere enn gammal mat. Kevin Kline spiller pappaen med trist og unødvendig vulgaritet, og han ligger med sønnens ekskjæreste for at regissøren skal bruke et par dager på å få Kutcher til å se oppbrakt ut. Han kommer aldri dit, men i ett like sekund får han til en fortvilelse som minner om amatør-imitasjon av ufrivillig pilsrap.
Sorgen over tunnelshare får gutten til å falle i busken, og scenen der Portman morgenen etter forteller hva som skjedde, vil antakelig gå inn i filmhistorien som et slags dumhets-mirakel av religiøse dimensjoner. Den inneholder også ett av de mest ubehagelige samleiene jeg noensinne har sett, og da er Charlie Sheen medregna. Nei, de er ikke nakne. Talentløsheten, fjernheten, utilstedeværelsen omslynger dem som en filleryer og duffelcoats.
Filmen handler om at Portman ikke kan binde seg. Det verste med det er at partneren en drøy time seinere skal forsøke å se sjelfullt trist ut. Jeg går ut fra at regissøren jobba hardt også med den scenen og fortalte nedslående sannheter som at American wrestling ikke er på ordentlig og at Michael Jackson er alvorlig syk. Det hjelper ikke. Hvis noen gravde opp liket til Rudolf Valentino, ville det sett mer levende ut.
Nei, jeg aner ikke hvordan filmen sluttet.
Følg meg på Twitter: @arilabra