Det kommer aldri til å bli laget en ny «Blade runner», men science action-filmer som denne fyller i hvert fall det fingerbøllstore tomrommet etter «X-files», og det er alltid og til evig tid moro når monstre uten munnhygiene vræler i sinne og fortjent smerte. Hvis jeg skal være helt ærlig, ser filmen ut som en pilot foran en ukjent tv-serie, og det kunne forklart at den er befolka med nesten usynlige B-gjeng-skuespillere som ble født uten anlegg for ansikt.
Det gjør ingenting når det gjelder Alex Pettyfer, som både er vakker som en jentunges tegninger av hester i motlys, og som dessuten har en slags Svindal-kulhet over seg. Han smiler innvendig akkurat som alpinisten, og hisser seg ikke opp.
Filmen starter med en hastig helikopterferd over dyster eventyrskog, og der kommer de ugreie, ulne superskyggene og grabber nummer tre. Nummer fire våkner på stranda med sektmerke som likner hudorm, og det betyr at magedorianerne er ute etter ham.
Like fullt begynner han på high school, og der treffer han den litt utstøtte fotojenta Sarah. Der treffer han også den tradisjonelle nazidrittsekkgjengen som ledes av sheriffens sønn. Trøbbel oppstår, men gutten har håndflater som Obi-Wan ville ha misunt ham. Både Sarah og etter hvert actionjenta som likner en rosabloggende frisør, aktualiserer et pinlig behov i amerikansk kultur: Det burde bli satt opp en nasjonal kriseplan for gjenoppretting av synlige kvinneroller. I «I am number four» er den sterkt beundra Sarah omtrent like engasjerende som et firkanta hål i tapetet. Hun ville sett mer levende ut om hun sto stille på kjøkkenet og fødte barn.
«Eagle eye»— og «Disturbia»-regissøren D.J. Caruso har laga denne filmen, og detonater-galningen Michael Bay har produsert, så det blir skikkelig sving på det etter hvert. Det betyr: Anmelderne kommer til å skrive at den er dritt. Og ja, det finnes noen skikkelig treige scener. Men du kjeder deg ikke, og magedorianere har parodisk rar humor.