Anh Hung Trans film er basert på en roman av Haruki Murakami, som er en så heftig trendforfatter at jeg faktisk har kjøpt ei bok av ham på Kindle. Fornemmelsen av språklig venting lar seg ikke overføre til film. Der forvandles replikkenes pusestille minimalisme til blasse banaliteter, og følsomhet uten følgesvenner oppleves som en parodisk overspenthet.
Hele greia dreier seg om øyrikets mangel på glidekrem. 19-åringen Naoko blir ikke våt nok til at kjæresten Kizuki kan trenge inn i henne, og han tar livet av seg. Igjen er vennen Watanabe, som faktisk klarer å gjøre jenta varig våt på fødselsdagen hennes – og dermed går hun inn i et to år langt kjærlighetstrauma som medfører at skjedetørrheten gjenoppstår. Hvorfor blir jeg ikke våt? Er det mangel på kjærlighet? Kan du elske meg selv om vi ikke kan ha sex? Vil du vente på meg?
Og Watanabe venter med stivna humørløshet og nesten konstant ereksjon i stedet for å stikke ned på apoteket og kjøpe et spann med peanøttolje eller noe. OK, det metaforiske ved kjønnets tørke ville ha forsvunnet, men oppfinnsomhet er viktigere enn dypsindighet (gammelt kinesisk ordtak), og ungdom ble aldri laga for å sitte der og vente på at vannet kanskje kommer før enda et selvmord.
Filmen er til dels vandalisert av en psykotisk cellist og en dypt masochistisk bratsjist som behandler instrumentene sine som om de skulle være våpen. Norwegian Wood? Tenk John Lennon: I once had a girl, or should I say, she once had me.
Så enkelt. Så kjedelig.