«The American» er regissert av den flyve-udyktige hollender Anton Corbijn, som kunne fått svaner til å likne veidekke.
George Clooney har en pinglete, svart fengsels-singlet og grått skjegg. Noen har klippet ned håret hans så han likner vår-snaua veteransau, og på tross av det starter filmen med at han er til sengs med James Bond-dandert nakendame i ei slags Sinnes-hytte. Han skyter en fyr, og mannen faller sånn med armene ut som de gjorde i gamle Bond-filmer. Retro. Han treffer øgli deklamasjonsgubbe på bar, og den mystiske sier sånne ting som «Du finner en mørk blå Temra Toigada med liftflux bak den store grå steinen og den vil ta deg til Lakarma DiBalo» eller noe. Retro. Han kommer til Castel del Monte, en by som likner billig rødvins-etikett. Der har han gammel-italiensk horesex i et så rødt lys at man kan framkalle Tri-X-film i det. Retro. Han treffer leiermorder-dame med roterende cheddar-rumpe på ostemarkedet, og dette er Italia, så hun ser ut som leftovers fra Antonionis nedlagte melankoli-fabrikk. Retro.
Det blir verre og verre. Kvinner som skuler forførerisk med altfor frisert hår bare de skal gå inn ei dør, er så retro at de burde ha gravstein i stedet for dørskilt. Forfølge bil med scooter i trange gater? Retro. Clooney treffer prest i grålysningen. Morgen-hyrde svir mer enn taco på magesår, og prester finnes ikke egentlig lenger, bare kirkebyggforstandere. Denne er sånn fyr som starter sine kulturelle bebreidelser med «Dere amerikanere». Siden blir det nakenbading og litt skyting og en dustete leiemorder-handling som ville stått like stille om guttene i smørebua grep inn. Jeg skal ikke nevne slutten. Den er ille. Retro.
Har Clooney hår på rumpa? Nei. Glatt som badering. Moderne.