Begge filmene foretar en konstruksjonstabbe: Den utvalgte skal klare det umulige, men vi kan ikke føle utvelgelsen, vi kjenner ikke i samfølelsen hva som er spesielt bortsett fra en nesten fysisk smertefull urimelighet, og for begge blir det tøffere enn å ta igjen Kovalsjik. Den hypa og plasserte prestasjonsgreia blir anemisk og uforståelig og litt geekete, som om vi var til stede i den lokale sjakklubbens sjokoladepuddings-mesterskap i hurtig rokade.
Den lille gutten i «The last airbender» forblir beskytta mot innlevelse slik Natalie Portman var det: Humor gjelds ikke i deres nærvær, og de ser så åndsløst sjelfulle ut at de på en måte er beskytta mot sannsynlighetens tyranni.
Denne sammenlikningen kan virke demagogisk, og det er den. Men ørsmå nyanser skiller mellom det oppstemte og det latterlige, og jeg lo mye på «Black swan». Shyamalan klarer i den uskyldige barnefilmen sin å sette i verk en liknende, uutholdelig liksomhet. Fra første scene er «Luftens siste mester» uelegant mystikkfri, og handlingen om de mytiske kongeriker dratter humørløst av gårde som en dansk TV-serie. Hvæ fanden gør vi nuh?
Regissøren har kanskje vært litt omstendelig før også. Men da på den måten at han skapte en religiøst ladet seinhet som virket intens og sann. Her blir det som å følge en halvgod dramalærers gjennomgang av alle tings synlighet, og så blir du sint og søvnig som av Rohypnol og så er det takk for i dag og hils mamma og pappa. Jul i Blåfjell.