Det er ikke alltid en film er ferdig når rulleteksten er slutt. Du vet at det ikke kommer flere bilder, ingen oppfølger – historien er ferdigfortalt. Men i hodet ditt fortsetter den å male. Den sitter i kroppen når du går ut døra og blir der.
«Rabbit hole» er en film som tar tid å fordøye. Ikke fordi temaet eller historien er komplisert. Heller ikke fordi det du har sett er sjokkerende eller provoserende. Men fordi filmen har gitt deg noe. Kall det en opplevelse. Kall det kunst. Kall det hva du vil.
Dette er historien om et foreldrepar som har opplevd sitt verste mareritt. For åtte måneder siden mistet de sitt eneste barn, og nå skal de prøve å finne tilbake til et normalt liv igjen.
Måten Nicole Kidman og Aaron Eckhart tolker rollene som det sørgende ekteparet Becca og Howie Corbett er smertelig bra. Begge har sin måte å reagere på, sin måte å angripe den nye hverdagen. Howie vil gjerne snakke om sønnen, se på gamle videoopptak og le av gode minner. Becca vil skyve ting vekk. Scenene hvor det bare er dem to har så mye nerver at selv det som ikke blir sagt fornemmes som fantastiske dialoger.
Jeg har sjelden sett en skuespiller balansere nærvær og distanse på en bedre måte enn Kidman i denne filmen. Som premie ble hun Oscar-nominert. Det er vel fortjent. En annen styrke ved «Rabitt hole» er at vi som publikum ikke blir overlesset med informasjon i starten. Vi forstår tidlig hva det er snakk om, men det går tid før alle brikkene faller på plass. Små drypp her og der. Nydelig.
Å lage en film om et slikt tema kan ikke være enkelt. De fleste (i hvert fall amerikanerne) ville nok ha falt med et digert mageplask midt oppi nå-må-vi-få-publikum-til-å-gråte-bøtta. Regissør John Cameron Mitchell behandler derimot historien, som er filmatiseringen av det Pulitzer Prize-vinnende teaterstykket «Rabbit hole» av David Lindsay-Abaire, på en ærlig, sterk og respektfull måte.