Men «Onkel Bonmee som kan erindre sine tidligere liv» er så langt fra den støyende stemningen i «Trolljegeren» som du kan komme, til tross for at begge filmer maner fram de overnaturlige.
For når manusforfatter og regissør Apichatpong Weerasethakul lar apeånder med røde øyne og avdøde skikkelser tre fram, skjer det så fredelig at det er som stille pust fra en annen verden.
Saktens kan nyresyke onkel Bonmee og hans slektninger skvette litt idet ånder og gjenferd trer inn i huset. Men vertskapet faller fort til ro og spør gjestene ut om livet etter døden.
Med sitt svært rolige klippetempo og udramatiske filmspråk oppnår regissøren å få oss til å se på det overnaturlige som noe selvfølgelig nærværende.
Slik får han oss til å godta et forunderlig midtavsnitt om en aldrende prinsesse som sørger over tapt skjønnhet. Trøst og hjelp finner hun ved å gi seg over i kulpen til den mystiske Fiskeånden. Man skulle ikke tro det gikk an, men sannelig klarer Weerasethakul å gjøre den erotiske scenen fascinerende vakker.
En vestlig publikummer begriper ikke alt i den thailandske kulturkonteksten rundt onkel Bonmee og hans familie. Hva er for eksempel poenget med en serie stillsbilder av soldater?
Likevel er det rikelig å glede seg over for den tålmodige seer, ikke minst vakre naturbilder som så å si besjeles ved hjelp av lyd.
Da er det verre å forstå sluttscenene der en ung munk i byen blir redd av å sove i klosteret og flykter til hotellrommet der Bonmees søster er. Her må jeg som vestlig gi tapt for en kontekst jeg ikke skjønner. Men slik er det å kikke inn i andres kultur.