Geir Mæland i stavangerselskapet Hollywoodfilm har sørget for oppussingen. «Toya» ble i 1956 spilt inn på Madla, Revheim, Tananger og i Stavanger.
Fortellingen om den foreldreløse niåringen som fikk ny familie i Norge, hadde grepet store og små gjennom Barnetimeboka i radio. «Toya» var en stafetthistorie skrevet av unge lyttere og ble til hørespill før den ble filmatisert i regi av svenske Eric Heed.
Å se den nå er en kuriøs demonstrasjon i hvor dikke-dikkete 1950-tallsvoksne kunne forholde seg til barn, ikke minst på lerretet. I første del, der Toya finner seg til rette i sin norske familie i det fiktive kystsamfunnet Fjordvik, ligger fornøyelsen i se hvordan alt så ut den gang. For øvrig virker framstillingen og dramaturgien rørende 50-tallsnaiv. At Stavangers store sangstjerne den gang, koftekledde Magne Ove «Spurven» Larsen, synger Eventyrvisa i Byparken, er søtt.
Men angår den enkle fortellingen oss overhodet i dag? Starten, der Toyas egentlige familie går på en landmine idet de flykter fra hjemlandets diktatur, er svært så gjenkjennelig. Mistanken som kastes på jentungen om at hun har stjålet penger og derfor rømmer fra Stavanger, minner om en knipe også dagens innvandrere kunne havne i.
Og faktisk, til tross for den lett komiske spillestilen og det naivistiske preget, er det en kjerne som rører. Lille Aleidis Skard som spiller Toya klarer, selv i dag, å kalle fram vår medfølelse med et barn som er på rømmen og alene i verden.