Egentlig skulle en norsk grøsser handlet om en forsagt gutt med store ører som blir mobbet av den sportsflinke overklassegutten i femte, men klasseforstanderen bryr seg ikke før det kommer en kul korpsdirigent med skjegg og moped som lærer alle å spille klarinett og så blir de gode venner. Grøsset? Vel. Det er jo med en overklassegutt.
Gudskjelov lages ikke norske grøssere av NRK-pedagoger med beklagelig eksponeringstrang. Det svinger av «Fritt vilt III», som er en såkalt prequel; det vil si at du får se hva som skjedde før de andre handlingene. Hvordan ble psykopaten til en psykopat? Ble han tvunget til å spise stekt torsk uten hollandaisesaus? Måtte han be «Fader Vår» i stedet for det moderne «Hei, Pappa dude»?
Morderen ble en tilbakestående sadist fordi nordnorsk stefar bar ham ned i kjelleren og stengte døra, men den oppvakte gutten tok slirekniven fram og stakk i hjel både mamma og pappa. Siden ble det byungdom som fikk unngjelde når de plutselig ankom Jotunheimen med svak naturfølelse, men feberheite truser. Frisk luft er ikke bra for byfolk.
Året er 1990. Da visste alle om Fredag den trettende og andre slitsomme friluftsopplevelser, og unge mennesker burde hatt bedre vett enn å dra på telttur. De kommer forbi det gamle hotellet fra de andre to filmene, men da kvinnfolk med flerra blikk aner uråd, drar de i stedet rett ut i nåleskogen. Det blir natt. Knut går måneskinnstur uten måne med den villige jenta, og så detter de i dyrefelle. Knut spiddes, jenta skriker i skauen, Picnic-med-døden-Jon og atombombe-skjegget hans dukker fram, Jon kjefter på morderen, jenta etter, fæle ting.
Jeg skal ikke nevne flere groteske detaljer, bortsett fra at den rundkinna lille kosegutten hører The Smiths på kassettspilleren sin. Dette er en adrenalinhissende systemgrøsser som følger konvensjonene med sikker regifot. Den har en naturtro mangel på lys som gjør at du halvveis må gjette hva som skjer med hvem, mens du aner det verste.
Grøsserne har gjort mye for å utvikle den urbane befolkningens forståelse for utkantkretser: Hvis du går utenfor asfalten og mobilen ikke virker, er du dau. Du skal aldri banke på dører så langt fra folk at du ikke kan se minst én butikk for dame-t-skjorter, for de som åpner har spist hverandres DNA. Gå aldri inn i stuer som ikke er møblert av IKEA.
Jeg skal ikke fornærme det vitale filmmiljøet i Rogaland ved å gjøre et gammeldags lokalavis-poeng av at det er med stavangerfolk på film.
Følg meg på Twitter: @arilabra