Når Drew Barrymore og Justin Long savner hverandre på tvers av to ørkener, skjer det med en anekdotisk blidhet. De er så kule som venninne-sms-er. Når Long kommer sammen med kameratene sine igjen, friskner han til og blir en lykkelig skøyer. Når bare han har dratt tilbake til New York, begynner Barrymore å smile igjen.
Men filmen handler ikke om at mennesker som bor langt fra hverandre gjør det fordi eksistensielle feiginger alltid er nærast når dei er borte. Nei da. De skal forestille verdens mest forelska par, de har bare mista boka Love For Dummis og vet ikke hva man gjør. Forelska folk kan godt være vittige. Men ikke bare det.
Filmen handler om at de treffer hverandre fordi de har utenomjordisk dugelige quiz-kunnskaper, men hun skal tilbake til Stanford, og han jobber for et lite troverdig musikkforlag i New York. Han har rare kamerater. Hun har kynisk-vittig søster (Christina Applegate). De sender mobil-meldinger til hverandre slik folk gjorde i gamle dager (15 måneder siden), de gjennomfører et slap-the-stick-forsøk på telefonsex, de ligger sammen på ei kake og på et bord, og de kommuniserer omtrent som Tom og Jerry. Barrymore ler hahahhahaha, som om hun har tenkt å vekke sine dormende hormoner, og vi ler ikke med henne. De to er en katastrofe sammen, og Roland Emmerich burde ha laget filmen, for da ville det vært visepresidentens skyld.
Kjærlighet trenger enkle, gjenkjennelige og ektefølte identitets-kriteria. Særlig på film.