Når mange menn og draktkledde kvinner har sittet ned i en uke for å finne en filmtittel og de gir seg med «Just go with it», da vet du at enten ville de ikke eller så ga de rett og slett blanke finans. Dette er en Adam Sandler-film, og det blir flere klistrevåte bikinier i dem for hvert år og mindre originalt vidd og mye mindre søt taper-humor. Sandler har nådd vendepunktet. Fra nå av kommer alle komediene hans til å handle om at han er et texmexbrunt California-bryst som oppfører seg som en Aqua-sang og ligger med Barbie-jenter.
Filmen starter med at han har søtpotetnese og ser sympatisk ut. Den flykter fort og fornødent bort fra hyggehumoren og over i en kirurgert virkelighet der Adam blir tilbakevist til Paradiset fordi han bærer giftering. En dag treffer han en overdådig gjæra tjuetreåring som underviser i matte og har moral. Derfor må kontorassistenten Jennifer Aniston opptre som blivende ekskone. Sammen med to barn som er underligere enn fremmedord.
Dermed drar til storfamilien til harryheavenly Hawaii, som er det styggeste påfunnet amerikanerne noensinne hadde etter konditorbyen Las Vegas. Japanerne forsøkte å bombe vekk denne nips-sivilisasjonen på førtitallet, men traff dessverre krigsskipene. Resten av filmen går med til at den unge jenta nedvurderes rituelt sånn at romantikken åpner seg for den takknemlige Aniston, som er 42 år og burde finne en sterk mann som kan bære gebisset hennes.
Filmen er ille. Jennifer Aniston er ei søt småjente med tynt hår, rare ører og skandinavisk blikk. Hun fortjener bedre filmer. Det gjør også verdens kinoer, som snart må selges til Apple og bæres i nett.